En av de farligste fiendene til vår kreativitet og uttrykk er den indre kritikeren. Det kan kalles annerledes: Sensor, Redaktør, Foreldre. Han representerer en indre stemme som ved det minste forsøk på å skape, begynner å stoppe oss. Ordene hans kan være annerledes: han kan rope, eller anklage, eller true, eller latterliggjøre. Det spiller ingen rolle akkurat hvordan han gjør det, det er viktig at når vi hører ordene hans, slutter vi å være kreative og begynner å tvile veldig på oss selv. Faren for denne fienden er at den sitter i hodet vårt, og det kan vi ikke komme vekk fra ham. Hvis vi blir kritisert av våre kjære eller kolleger, så kan vi slutte å kommunisere med dem hvis publikum ikke aksepterer oss, så kan vi se etter en annen målgruppe. Uansett kan vi fysisk unngå kontakt med kritikere. Den indre kritikeren er alltid med oss. Han legger seg med oss ​​og våkner med oss, han spiser frokost, lunsj og middag med oss, han tar en dusj med oss, han tilbringer ferien hos oss. Det lumske er at Kritikeren kjenner oss bedre enn noen andre, han kjenner alle de ømmeste punktene og svakhetene, det er derfor han slår hardere enn andre. Det er derfor, for å begynne å skape fritt, må man være i stand til å motstå denne grusomme sensuren. Hvor kom kritikeren fra barndommen? Da vi var små og ikke kunne forsvare kreativiteten vår, kunne enhver voksen enkelt stenge ned våre tegninger, sang, modellering, det kunne være foreldre, lærere, slektninger. Noen handlet på en slik måte at de fornærmet oss, noen tvert imot ønsket at vi skulle vise seg å være perfekte og uovertruffen mestere, og krevde derfor bare ideelt arbeid. Slik vokser barn opp med et ønske om perfeksjonisme eller mangel på tillit til sine evner. I tillegg til voksne kan jevnaldrende ha stor innflytelse på et kreativt barn. Vi vet alle at noen ganger er barn enda mer grusomme enn voksne. De gjør ofte narr av klassekameratene sine, erter dem og kaller dem navn. Og selv om du fysisk kan slå dem tilbake, vil det sårede kreative barnet være redd for å dukke opp, fordi det vil være ensbetydende med skam. Når vi vokser opp, glemmer vi alle disse "dårlige" voksne og barn, de blir slettet fra vår minne som mennesker, men forblir for alltid som en stemme som nå fortsetter å kritisere og håne våre forsøk på å skape med all sin kraft. Denne kritikeren manifesterer seg annerledes for alle. Det er mennesker som er mindre mottakelige for angrepene hans, de har allerede fullt ut lært å takle sin indre stemme. Det er folk som er så redde for intern kritikk at de til og med fysisk slutter å bevege seg, for eksempel kan de ikke få seg til å plukke opp pensler og maling, eller sette seg ved datamaskinen for å begynne å skrive noe, derfor for å lære for å skape fritt, må vi lære å håndtere den indre kritikeren. Det er mange øvelser som tar sikte på å roe kritikeren. Fra tid til annen vil jeg skrive om dem her. Den første øvelsen jeg vil tilby deg heter «Tilbake til fortiden». Det innebærer at du går tilbake i tid og husker hovedfiendene til kreativiteten din. Husk lærerne dine som mobbet deg og ikke trodde på deg, kanskje foreldrene dine fortalte deg noe som senere fikk deg til å slutte å skape, kanskje husker du jevnaldrende som ertet deg. Dette må gjøres for å forstå grunnen til frykten din for å skape. Denne øvelsen er nødvendig slik at du kan skille hvor ditt sanne Selv er, og hvor er ordene til fremmede som sitter fast i hodet ditt lag din egen liste over skadedyr. Bare husk personen, hvem han var, hvilke ord han sa om arbeidet ditt, husk alt negativt som han ble husket for, skriv ham ned på listen over skadedyr av kreativiteten din. Da må du slå på fantasien og gjøre følgende. Din oppgave er å forestille deg at han står foran deg, slik det var da, men nå er du ikke lenger et lite barn eller tenåring, du er allerede en dyktig person, og du er helt.