I dag vil jeg dele mitt eget eventyr. Dette er en historie om hvor du kan lete etter støtte og hvem du skal spørre om råd først. Skrin. Kvinnen gikk sakte nedover gaten. I lyset av lyse lykter glitret og glitret små snøflak. Bakken var dekket med enda et lag med fluffy teppe. «Så vakkert, men jeg er sliten,» tenkte Anita. Plutselig kom en tynn stemme fra et sted over skulderen min: "Hei!" "Nei, det gjorde jeg ikke," lo stemmen "Jeg er en liten snøfe." Du beundret vinterens skjønnhet og så tiltrukket meg til deg. Å legge merke til skjønnhet selv i en tilstand av tretthet er et mirakel. Hva vil du? «Slapp av», gliste Anita. «Fantastisk,» lo feen enda mer inderlig. En dans av snøfnugg snurret kvinnen, klokkeringingen satte tonen for et magisk eventyr. Anita la plutselig merke til at hun fløy på en snøsky over kveldsbyen. Dette overrasket henne så mye at hun lo høyt. Byen tok slutt, nedenfor var det en barskog og en frossen innsjø. Skyen sank ned mot innsjøen, feen viftet med tryllestaven, som minner veldig om en istapp, bare utskåret og skinnende. En dør åpnet seg i isen og Anita gikk ned de iskalde trappene. Det var ingen grense for beundring; det var et ekte palass inni! – Nå skal vi se etter boksen din, der inne er hemmeligheten bak hvordan og hvor du kan hente energi. "God idé," smilte jenta. Anita gikk langs romslige, lyse korridorer, på hver side var det hvite dører med sølvhåndtak. Veggene var dekorert med iskalde mønstre og blanke steiner. – Hva tror du trettheten din snakker om, hvorfor trenger du det? - spurte feen. – Hvordan kan hun snakke? Det bare hoper seg på... Det er så mange ting å gjøre på jobb og hjemme. Og du må være i tide overalt. – Kanskje tretthet er et signal? - Signal? – Signalet om at jeg glemte meg selv, at jeg begynte å gi når det hele var over. At det kanskje er et hull et sted hvor det lekker mye energi. En elv renner bare når vann renner inn i den fra sideelver og nedbør, ellers blir den grunn og tørker opp. Og vi må overvåke tilstanden vår. Tretthet er en forespørsel om hvile, som å fylle en elv. Dette er ikke så enkelt i virkeligheten når du går i gang med å overvåke tilstanden din, bør du være tålmodig og ta godt vare på deg selv. Det ville være greit å ønske tretthet velkommen som et hint om å være oppmerksom. Slottskorridoren ble smalere, nå gikk Anita som i en labyrint. Plutselig la hun merke til et blekt skimmer av blått. Tempoet økte som av seg selv. I et lite rundt rom var det et bord, på det en isboks, skinnende hvite steiner glitret og glitret. – Her er skatten din. Anita skalv. Forventningen fylte henne. - Pust inn og pust ut og åpne. Anita åpnet esken nederst lå et lite speil. Hun tok det forsiktig, speilet var varmt og veldig behagelig å ta på. - Hva ser du? - Speil. - Og hva annet? – Refleksjonen din, deg selv... Store tårer trillet nedover kinnene dine. Varmen spredte seg som en bølge fra topp til tå. Anita løftet blikket sakte. Feen satt på kanten av esken med de små hendene hennes. -Jeg elsker å observere når en person begynner å se seg selv. Dette er vekkelse. Dette er en glød. Dette er magi. "Takk," sa Anita rørende. – Dette magiske speilet vil hjelpe deg på vei. I øyeblikk av tretthet, tvil, eller en slags vanskeligheter, ta et øyeblikk med avslapning, ta frem et speil, se inn i det og spør deg selv hva du egentlig vil og hvorfor du trenger det. Lytt til deg selv, stol på deg selv. Klokkene ringte igjen, en snøvirvel svirret, plukket opp Anita og tok henne i en luftig omfavnelse til samme gate, under samme lampe. Kvinnen åpnet øynene: "Det virker som det." Men hun stakk hånden inn i frakkelommen og kjente varmen fra speilet. "Jeg vil virkelig ha varm kaffe," hvisket Anita. Jenta snur hodet, og en ny kaffebar har åpnet i nærheten. Hun gikk dit med et raskt skritt. (Fortellingen er forfatterens eiendom, bruk.