Spørsmål: Livet har ingen mening...Paul: Stemmen din høres veldig stille ut.V.: Ja, jeg føler meg meningsløs...P.: Når livet ser meningsløst ut, hva gjør du du føler?V. : Fortvilelse... maktesløshet... Hvorfor renner elven? Hva er vitsen med vinden? Og solen – hvorfor står den opp om morgenen og går under horisonten om kvelden Skjønt, nei – den står ikke opp og går ned, men planeten snurrer. Hvorfor spinner hun? Hvorfor går den i bane rundt solen? Hvorfor er det en del av systemet, galaksen, verdensrommet? Hva er vitsen???Psykologi er summen av kunnskap som dannes i skjæringspunktet mellom eksakte vitenskaper, filosofi og kunst. Psykologi kan ikke eksistere uten dette vakre og solide grunnlaget. Det burde det ikke, ellers mister det i det minste noe objektivitet og blir til kjetteri. I dette tilfellet, når vi stiller spørsmål om mening, la oss huske fysikken, Big Bang. Om øyeblikket for universets fødsel. Om øyeblikket da ingen stilte spørsmål om mening, fordi det ikke var noen som valgte. Og hvis det var, ville det vært et Big Bang Når et barn blir født, stopper han ikke i fødselskanalen med spørsmålet "Hva er poenget?" Han adlyder den naturlige flyten til den gigantiske kjeden av tidligere hendelser, takket være hvilke «Abraham fikk Isak; Isak fødte Jakob; Jakob fødte Juda og hans brødre...”[1] og nå er han selv født. Barnet er født – når kan det bli født. Og den er ikke født når den ikke kan. Verden dukket opp fordi den kunne dukke opp. Og hvis han ikke kunne, ville han ikke ha dukket opp. Selv om dette høres mye ut som sofisteri, appellerer jeg heller ikke til logikk, men til følelsen av Eksistensens ugjenkallelige MANIFESTERING uten å stille spørsmålet om mening/resultat, men som en prosess – evig, total, ukuelig. Verden stiller ikke spørsmålet om mening, men dette Vi begynner å stille oss selv et spørsmål - en person, et vesen, akkurat som alle andre som er i verden, som er en del av den, men som har tilegnet seg bevissthet og derved tilegnet seg evnen til å velge, påvirke, det vil si hvem som har skaffet seg fri vilje. Det er i denne frie viljen vi nøler, ennå ikke har tilstrekkelig styrke til å akseptere den fulle grad av ansvar for ens vesen og derfor stadig søker etter noe "høyere". instruksjon for ens liv, ens skjebne Det har allerede vært flere forsøk på å skape meningen med livet. Noen løste (og avgjør fortsatt) dette problemet på det religiøse og/eller filosofiske feltet, og etter dette lanserte de (og distribuerer fortsatt) blodige militære kampanjer «i Guds navn» eller «i Ideens navn». fulgte veien merkantil, epikurisk og fant mening i å tilfredsstille enkle og basale behov. Ofte slo de seg dyktig inn, som saprofytiske fisker, under magen til religiøse eller andre figurer. Dette er hva som skjer den dag i dag. Noen kjemper for en idé, andre tjener på den. Hele denne historien har én enkelt grunn - søken etter mening, som en instruksjon som svarer på spørsmålet - hvordan leve. Noen kommer med slike instrukser, andre følger dem og er glade for at de har funnet alteret som de ikke har noe imot å legge ned livet på. Og hvis du vil unngå skjebnen til en bedratt fanatiker, ta og legg grunnprinsippet som grunnlaget for ditt verdenssyn: livet er et prosessuelt fenomen, som ikke trenger et resultat, men er et resultat i seg selv. Det vil si at livet allerede er et resultat. Samtidig er meningskategorien ikke anvendelig for den. Livet er et sansefenomen. Hvordan vet du at du er i live? Du kjenner det. Og følelser har ingen mening, fordi de rett og slett eksisterer. Livet har ingen mening. Livet er rett og slett. Jeg vet hvilken storm av følelser dette forårsaker: fortvilelse, sorg, tristhet, maktesløshet. Av en eller annen grunn tror vi at "meningsløsheten" til eksistens er et dypt tragisk faktum. Vi ser imidlertid for overfladisk på dette. Hvis "alt er meningsløst", betyr dette at "alt rundt har mening i samme grad." Og så slutter spørsmålet om mening å være noe som vi vender utenfor oss selv, men blir noe som vi vender innover: Hva gir mening for meg personlig? Hva anser jeg personlig som viktig og verdifullt? Og dette er spørsmål om valg som vi er klare til å stille eller, ofte, ikke klare. Men det siste er spørsmålet 1:2