Fra forfatteren: Eventyrterapi har alltid vært et trygt rom for å trenge inn i en persons ubevisste. Med den betingelsen, selvfølgelig, at historiefortelleren (psykologen) behandler lytterens sjel ømt og varsomt, og også med RESPEKT Det var en gang en jente med gyldne fletter.... Håret ga henne alltid styrke. Hun leste historien om Samson tidlig og trodde alltid at hår var en spesiell gave. Så vokste hun opp og glemte gaven. Oppmerksomheten hennes ble distrahert av hverdagslige saker: så mange problemer og vanskeligheter stod i kø for at hun skulle løse. Øyeblikket kom da hun så et svart-svart teppe som skjulte alt det blå himmelen for henne. Hun ble forvirret og begynte å se seg rundt, men ingen så på henne. Så begynte hun å skrike på dette svarte teppet, som lignet mer på en fjærseng, i hvis mykhet du kunne drukne. Og jo mer hun skrek, noen ganger høyt, noen ganger med sjelen og hjertet, jo lavere sank mørket. Fortvilelsen snek seg inn i hjertet hennes... En av disse dagene gikk hun inn i skogen, som ga henne tilflukt fra mørket. Der kunne hun høre en stille hvisking: «Skarf, .... skjerf, ..» Da hun så seg rundt, så hun ingen, bare et subtilt sus: «Ta av skjerfet...» Og først da skjønte hun at hun ble pakket inn i et enormt skjerf som skjulte håret, skuldrene og nakken hennes. Han strammet henne allerede så mye at det ble vanskelig å puste, enn si fri i bevegelsene hennes. Hun trakk i knuten med all kraft og dro av dette stykket merkelige stoffet. Det gyldne håret hennes veltet over skuldrene og flammet av alle solskyggene. For første gang på mange år strakte hun seg fritt og trakk pusten dypt. Så dyp og sterk at selve solen trengte inn i alle cellene i kroppen hennes. En stille melodi begynte å strømme fra håret hennes. Da hun kom tilbake fra skogen, så hun øynene til menneskene hun møtte - de så på henne. Noen hørte en merkelig, veldig stille melodi. Siden den gang begynte mange å komme til henne for å lytte til melodien eller se på gullet i håret hennes. Etter dette forsvant for de fleste det lenge slitne skjerfet fra hodet. Og de begynte å høre melodien deres. Det er umulig å ikke legge til at da hun kom tilbake fra skogen, fant hun aldri et svart teppe over seg - bare en dyp og gjennomtrengende blå himmel. Noen ganger rørte det blå gullet i håret hennes og så skjedde mirakler...