Inndriften til å skrive dette essayet var en erkjennelse som er vanskelig å assimilere. Bevissthet om foreldrenes konkurranse og mødre og fedre som utagerer sine barndomsulykker på barnet. Jeg har kanskje ikke forpliktet meg til å sette disse tankene på papir hvis ikke for tilfeldighetene, jeg var vitne til en samtale mellom en far og hans svært unge sønn, som var i en alder av å forstå sine egne grenser og grensene for den. verden rundt ham. For pedagogiske formål tordnet forelderen på det slemme barnet og informerte babyen om at da han var like liten, behandlet foreldrene hans, det vil si babyens besteforeldre, ham på en slik og en måte for slik oppførsel: de handlet hardt! Den lille reagerte på følgende måte: han så på faren sin med vidåpne øyne, gikk til side, satte seg ned med ryggen til alle og så for tankefull ut for alderen sin, begynte å sortere i noen deler fra leker. Det virker på meg som om barnet ble overrasket og forvirret. Denne teksten var for uforståelig for ham i innhold og for ladet med følelser som ikke var direkte knyttet til ham. Oppførselen hans ble en trigger for min fars dypt personlige uro. Det ser ut til at far i det øyeblikket helt forlot foreldrenes hypostase og begynte å konkurrere med sønnen om barndommens lykke. Denne hendelsen vakte sterke følelser i meg. Mange lignende eksempler kom til tankene: når foreldre uttaler uforståelige tekster til barna sine: når jeg ikke lyttet til besteforeldrene mine, gjorde han noe sånt mot meg! (Det følgende er en beskrivelse av en rekke bestemors grusomme skøyerstreker). Vet du hvordan jeg levde i din alder?! Bare se på hvordan menneskene rundt deg lever – hva er du misfornøyd med?! Hvorfor kan naboen vår oppføre seg slik, men du kan ikke?! etc. og så videre. Jeg tør påstå at mange av oss kan "skryte" av en slik arv og oppdage lignende minner. De beskrevne atferdsmønstrene er utbredt i vår virkelighet. Alle disse appellerer til barnets samvittighet, den ene etter den andre og blandet, fyller barnet med en universell, kraftig, oversvømmende skyldfølelse. Barnet er ikke i stand til å forstå at det i foreldretekstene ligger det hysteriske ropet fra hans egen barndoms smerte og klager, som barnet slett ikke er ansvarlig for. Et barn kan ikke se ikke bare en forelder som øser ut alt han kan på feil mottaker, men også bare en person som er veldig lei seg. Det er veldig synd at han har så mye uutholdelig smerte. Hedre foreldrene dine... Spørsmålet som jeg vil diskutere er spørsmålet om å presentere all plagen din. Springbrettet for dette blir selvsagt personlig terapi med alle sine tomme stoler, andre teknikker og å bygge et forhold til en personlig terapeut. Men noen ganger virker det for meg som om klager kan være så dype at hvis de ikke blir uttrykt til den direkte skyldige, så kan de ikke pustes inn eller pustes ut I vår mentalitet er det en holdning om at foreldre ikke skal anklages eller aggressive. Det er nødvendig å være stille, begrense, undertrykke. Avkom som tillater seg slike utfall blir fordømt av både foreldre og samfunnet. Lydige barn er alltid søtere. Dessuten er det ofte ønskelig at de alltid er lydige – og i 50-årsalderen også. Jeg er selv for å hedre foreldre, men jeg er kategorisk imot å tie når en forelder presser på. Jeg tror at et barn har all rett til å fortelle en forelder: Jeg er sint på deg, du fornærmer meg, du sårer meg. Bare et veldig bevisst barn kan uttale en slik tekst (og ikke alle voksne er i stand til å produsere en slik tekst). Et vanlig barn har all rett til å rope alt mulig ekkelt med en stemme som ikke er hans egen, og foreldre må lese mellom linjene hva barnet deres skriker om. Jeg stemmer også for at voksne skal kunne fortelle sine voksne foreldre hvor de tok feil eller nå tar feil. Jeg må innrømme at denne metoden ofte ser lite attraktiv ut, men jeg tror at den er bedre og mer ærlig enn stillhet. Tross alt, hvis du forteller en annen om følelsene dine, kan han se noe han ikke har sett før. Han kan begynne å forandre seg. Forhold kan selvfølgelig endre seg til det bedre..