Eventyr-metafor Sneglen og fluesoppen Det var en gang en snegl. Hun vokste opp ved siden av en vakker fluesopp og hatten tjente henne som beskyttelse og tilflukt. En dag, under en storm, falt et tre på fluesoppen og knuste den. Sneglen krøp og møtte snart en annen fluesopp. Det tiltrakk henne med sin vakre farge og løftet om pålitelig beskyttelse. En snegl satte seg på den. I dårlig vær gjemte hun seg under hatten hans, og i solskinn krøp hun opp for å varme seg. Hun var veldig stolt over at hun hadde et vakkert hus og beskyttelse som hun ikke la merke til de giftige saftene som den avgir. Og fluesoppen, lei av ensomhet, fortsatte å sende håp og løfter om et vakkert liv med ham. Sneglen var glad for at han trengte henne og var glad. Under et kraftig nedbør ble fluesoppen oversvømmet og den råtnet. Sneglen har igjen mistet sin følgesvenn. Hun ble tvunget til å forlate dette stedet og krype for å lete etter et nytt hjem. Hun krøp og følte seg ergerlig over at hun var blitt lurt og forrådt. Tross alt var han så kjekk, selvsikker og lovet henne et langt, lykkelig liv. Hun krabbet. Hun kom over andre sopp underveis, men de trakk henne ikke. Hun ble bare tiltrukket av vakre fluesopp, for siden barndommen hadde hun blitt vant til den ytre skjønnheten og giften til fluesoppen. Og hun mistenkte ikke engang at denne giften var ødeleggende for skallet hennes. Og til slutt møtte hun fluesoppen igjen og krøp opp på den i glede. Utslitt etter den lange, slitsomme reisen, trodde sneglen igjen på løftene om et lykkelig liv, tak over hodet, beskyttelse og mat. Han viste seg i gresset, alle beundret skjønnheten hans og ingen rørte ham. Alle visste at det var giftig. Alt unntatt sneglen. En dag gikk en elg forbi. Han så sneglen, stoppet og sa. - Snegl, hvorfor sitter du på denne giftige soppen? Vet du ikke at dette er skadelig og farlig? Ingen nærmer seg ham engang. Sneglen ble fornærmet og kom vennen til forsvar. Så sparket elgen fluesoppen, knuste den og gikk videre. Sneglen gråt fortvilet. Hun ble igjen stående uten hjem og beskyttelse. Skuffet og nedbrutt krøp hun dit hun kunne. Hun trodde. «Vel, hva er det? Hvorfor lyver de og ikke holder løftene sine? Og hva slags gift? Jeg merker det ikke. Sannsynligvis lurte elgen meg også. Fluesoppen kan ikke være giftig.» Hun kom over andre snegler underveis. De levde alle i skjellene sine. Men dette tiltrakk henne fortsatt ikke. Hun ble trukket og tiltrukket spesielt av de vakre og giftige fluesoppene. Giften deres var som nektar for henne. En dag krøp hun ut til skogkanten, hvor solen skinte, og så en snegl som strakte ut kroppen og hvilte rolig. Den uheldige sneglen begynte å se på henne og prøvde å forstå hvorfor den andre sneglen blir lykkelig. Og jeg forsto ikke. Hun begynte å gråte. - Hvorfor gråter du? – spurte den glade sneglen henne. – Jeg har ikke min egen beskyttelse og hus. Og de hvis hjelp og frelse jeg håpet på, lurte meg. – Men du, ser jeg, har ditt eget vern og hus. Skallet ditt. – Hun er dårlig og beskytter meg ikke. Jeg liker fluesopp. - Kanskje du ikke vet hvordan du bruker det du har? Men fluesopp kan ikke gi deg det du vil ha, og dessuten er de giftige og bruker deg og tar bort de nødvendige stoffene til kroppen og skallet. Derfor blir skallet ditt utarmet i nærvær av fluesopp. – Så du sier at de er giftige, som elg. Kan dette virkelig være sant? - Stol på meg. Gled deg og sett pris på det du har - skallet ditt vil tjene som din beskyttelse og støtte. Siden den gang lærte sneglen å bruke skallet sitt, og fluesoppen krøp bort først når den så dem langveisfra. Anna Vedi