Som du sikkert allerede har forstått, elsker jeg kino, og jeg henter mye nyttig fra det. Fraser, visjoner om helter, dybde og selvfølgelig nytelse. Men jeg setter i gang. I en fantastisk film, men ikke husket av meg, var det en setning som ble værende i hodet mitt i 10 lange år. Enig, dette er ganske mye for en frase fra en film. Det hørtes slik ut: «Djevelen boltrer seg i et tomt hode, men jeg har et helt Disneyland der.» Faktisk, om mennesker med en rik indre verden, er denne setningen hele livet deres. Jeg har alltid behandlet dem. De som er mildt sagt rare, som ser og legger merke til mye, som er klare til å bruke timevis på å tenke og forestille seg, fantasere, for så å sprudle av kreativitet, energi, stråler som gir andre liv. Mennesker i direkte kommunikasjon gir meg lite, men ved å observere livet kan du forstå hva som er skjult for omverdenen og øyne som ser lite i en slik livsrytme. Jeg liker virkelig å lytte og se. I mindre grad å snakke, selv om jeg må snakke mye. Og dette er snarere et minus, eller rettere sagt en skygge, eller, mer enkelt sagt, en undertrykt del som gir deg hodepine. Men jeg begynte å snakke, og ville skrive om følgende. Mål, ønsker, å oppnå det ene og det andre - det tar mye energi, og noen ganger vet du ikke hvordan du skal fylle deg opp etter dette løpet. Men det er noe annet, eller rettere sagt andre mennesker som liker (for å si det i faglige termer) interiorisering. De hyggeligste hendelsene skjer i hodene deres. Jeg snakker om en så behagelig følelse når en indre visjon legges over en enkel hverdagshendelse. Din visjon. Når merkelige svingninger kan skape noe stort, interessant og viktig fra alle små ting. Når et enkelt regn gir opphav til så mange følelser at du lukter luften som du luktet for tusen år siden, men var desperat forelsket og lykkelig. Eller møte øynene dine med en person hvis blikk minner deg om noe viktig, og du begynner å tenke på det, legge hendelser og tanker på en perlestreng. Og dette er en så fortryllende følelse... Dette er et helt liv fylt med hendelser og lykke, om enn med tårer. Men jeg snakket ikke om noe viktig, uten hvilket alt dette kunne miste sin mening. Jeg snakker nå om en person med samme holdning. Den som forstår alle hintene dine, føler alle stemningene som gjennomsyrer hver historie. Og dere to kan stupe ned i slike dybder av hverandres bevissthet at når dere kommer til overflaten, kommer det et ønske om å dykke igjen og igjen. For der, på overflaten, i det vanlige livet kan du få en gnist, og ved å stupe inn i deg selv kan du tenne et bål. Du kan se på verden med andre øyne. Fra samme punkt vil den ene se en svart himmel, og den andre vil se et kolossalt felt av fantasi. Jeg har vært overbevist mer enn en gang om at de første alltid er vanskelige og triste for meg. Og de andre - å, disse andre, de bidrar til å gjøre livet fabelaktig vakkert og interessant. Og alt dette mens du sitter på ett sted.