Hun var fem år gammel. De bodde alene med moren i en liten ettromsleilighet. Mor hadde ikke tid til henne. Derfor er "å leve sammen" et sterkt ord. Hun bodde hovedsakelig i en femdagers barnehage, på sykehus og barnesommerleirer. Hun bodde også en stund ved besteforeldrenes hytte. Så på en annens dacha, så bare for å være sammen med noen. Og så på sykehus. Heldigvis, med et slikt liv, hadde hun alltid noe for leger og sykehusinnleggelser. Barnehager og sykehus var en spesielt forferdelig prøvelse, men hun visste alltid at det var nytteløst å gråte og klage, og det var ingen å klage til. Og så skjedde dette. Så begynte hun sakte å finne opp sin egen verden i stedet for den virkelige. Eller rettere sagt, i stedet for den ubehagelige virkeligheten som omringet henne. Og hun hadde ikke en annen god virkelig verden da. Og hun kom opp med sitt eget. Og hun begynte å leve etter sine egne regler. Og hun følte seg litt bedre. Hun følte seg ikke bra. Det ble lettere for henne å bære og tåle det som omgav henne. Hun kom opp med en verden hvor hun måtte ta vare på seg selv. Det spiller ingen rolle om du er fem år eller eldre. Der du alltid må lage et koselig hjørne for deg selv å bo i – uansett hva du har til rådighet. Har du bare grensene til en sykehusseng til rådighet? Dette betyr at vi bygger vår verden innenfor disse grensene. Er det også et halvt nattbord? Å, en formue! Er det en hylle i skapet i menigheten til pionerleiren? Dette betyr at vi bygger et rede i dette rommet. Hun kjente tydeligvis reglene for sin verden - ingen vil ta vare på deg, ta vare på deg selv. Og hvis noen plutselig var snill mot henne, ble hun oppriktig glad, men oppfattet det som et mirakel, som en overraskelse I hennes syn var hele verden akkurat slik. Alvorlig, uoppmerksom på henne, opptatt med sine egne saker. Og når jevnaldrende hennes mobbet henne i pionerleiren, vel, de mobbet henne, ikke mye, de var bare ikke venner, ringte henne ikke, kalte henne, gjorde små ekle ting. Det var ikke engang skummelt. Dette var ikke verdt å sammenligne med den fysiske og moralske plagen på sykehuset. Så, lysekko, ikke noe alvorlig. Så da det var vanskelig for henne i pionerleirene, løp hun rett og slett fra distriktet og gikk der alene i skogen. Sommer, skjønnhet, ingen rundt I en alder av tjue fikk uttrykket "ingen rundt" betydningen av "ingen behov for å lide." "Ingen rundt" symboliserte nesten lykke. Samtidig var hun en vanlig pen jente. Men da hun ikke la merke til hvordan hun selv allerede holdt seg unna andre, fra kommunikasjon, hvordan hun lette etter fornærmelser og fornærmelser for seg selv i andres ord helt ut av det blå, uten å merke dette i det hele tatt, styrket hun troen på det oppfunnet hennes verden, hvor "ingen trenger noen." og bare du kan ta vare på deg selv." en som de var venner med, som de elsket. Jeg begynte å tro at hun var stygg, veldig stygg, feit, til og med skummel. Vel, hvordan kan man ellers forklare det faktum at mange mennesker rundt var venner, giftet seg, kommuniserte, hadde det gøy, men de gikk forbi henne? Det var umulig å legge merke til hvordan hun selv vek unna andre. Hvor vil en tenåring, en ung jente, få slik kunnskap hvis hun ikke en gang er vant til å ha noen nær seg, som hun kan diskutere dette med, som hun kan høre et vennlig ord om, et kompliment. Det var ingen slik erfaring. Da måtte vi bygge livene våre, overleve, jobbe. Ingen vil hjelpe Og nå er hun allerede førti, femti. Hun har lenge studert hvordan relasjoner fungerer, hvordan en person fungerer, hvordan verden fungerer, hun har gjennomført mange kurs, treninger og personlig terapi. Han forstår med tankene hva som skjedde og hvordan det skjedde. Han forstår med sinnet. Men hvis jeg før dette, i mange år og til og med tiår, trodde bestemt at "ingen trenger meg," hvordan kan jeg endre dette innvendig til et annet bilde!? Og livet, ser det ut til, allerede har gått, hvorfor prøve. Ungdom, alle ungdommens gleder som ble forbigått - du vil definitivt ikke få dem tilbake. Hvorfor prøve å flytte på noe som har knust sjelen som en stor stein. Hun er trist, og hun lurer på hvor styrken kommer fra? Kanskje der, i den vanemessig undertrykte sjelen, der, et sted i hjørnet, er det noe igjen? Er det noe skjult i dypet? Håp for forståelse, for varme,.