Fra forfatteren: Et eventyr for gjennomføring av "eventyrterapi"-timer med førskolebarn. Og også for å ha sagt "farvel" til de som ikke kan takle klagene sine. Han bodde sammen med sin far og mor, som elsket ham veldig høyt (tross alt elsker alle foreldre barna sine). Denne gutten, akkurat som alle barn, gikk på skolen, etter skolen gikk han på gårdsplassen til huset, og om kvelden la han seg i sin varme, koselige seng. Men i sin myke seng sovnet han ikke, som alle barn, i en søt søvn, men begynte å sortere i hukommelsen og oppleve alle de små klagene og klagene som han hadde samlet den siste dagen. Jeg kan fortelle deg at denne gutten var forskjellig fra andre ved at han visste hvordan han kunne samle mange av disse klagene. Det virket for ham som om han så klassekameratene se skjevt i hans retning (og han ble fornærmet over dette). Det virket for ham som jentene i gården hvisket stygge ord etter ham - og han ble også fornærmet over dette. Ofte virket det for ham som om ingen elsket ham, ikke engang moren og faren hans (fordi de jobber så hardt og gir ham så lite tid og oppmerksomhet). Og det var dette han ble mest fornærmet over. Så mange klager hadde denne gutten. Han samlet dem hver dag, og så hver kveld lå han i sengen og gikk over alle sine klager til minne. Og selvfølgelig syntes han veldig synd på seg selv fordi alle fornærmet ham, han følte seg veldig misfornøyd med det. Og han fortalte ingen om ulykken sin, om klagene sine. Det virket for ham som om alle allerede burde se at han var fornærmet. Slik levde gutten: han tygget på klagene sine og svelget dem. Hver kveld. Og jeg ønsket ikke å skille meg med noen av mine klager. Etter hvert begynte det å skje utrolige forandringer med gutten. For hver nye fornærmelse begynte han å blåse seg opp som en ballong. Etter hvert som han blir fornærmet, blir han mer og mer oppblåst. Og til slutt hovnet han opp så mye at han ble til en ballong. Vinden blåste og bar ballen høyt til himmelen. Den lille ballgutten ble redd og lurte på hva han skulle gjøre? Det er skummelt og ubehagelig å fly slik dit vinden blåser, lenger og lenger fra mamma og pappa, venner, klassekamerater. Selv jentene i gården virket nå flinke og familievennlige for ham. Gi meg, tenker han, jeg sparker bena mine og går ned - men det er ingen ben, så tenker han, jeg skal vifte med armene og fly hvor jeg vil - men det er ingen armer. Det er ingenting! Det er bare et hull gjennom hvilket ballongen ble blåst opp med fornærmelser, og det er alt! Og dette hullet er bundet tett med et rødt tau slik at fornærmelser ikke flyr ut. Den er bundet tett, gapet er lite, lite, knapt synlig. Gutten anstrengte seg, tok seg sammen og slapp den ene, den minste fornærmelse inn i dette lille gapet. Han kjenner at tauet har løsnet litt. Den holder ikke like tett lenger. Så fant han en enda mindre forseelse og slapp den. Tauet er fortsatt løst. Her begynte vinden å avta, ikke vred seg og skravlet så mye som før. Og så begynte ballgutten å gi ut fornærmelser og skjellsord, først små, så større, så de største. Og da han slapp den største, største fornærmelsen, se og se, stod han på gårdsplassen til huset sitt, det samme som før, i bukse og jakke. Og i hendene hans henger et rødt tau som ballen ble bundet med. Ja! Saker! Gutten ble ettertenksom, ville huske minst en fornærmelse, men kunne ikke finne en - han slapp alle fornærmelsene der, i himmelen. Ingenting igjen. Jeg følte bare letthet i hele kroppen. Og han følte seg så bra og fornøyd, han ønsket å si noe godt til alle (det viser seg at dette er så enkelt å gjøre når du ikke blir fornærmet). Gutten så på strengen i hånden og tenkte at han ikke lenger ville at den skulle binde ham med klager. Han gikk og brente den. Og nå, da han ble fornærmet, slapp han lett alle klagene. Og over tid sluttet han å bli fornærmet helt: hva er vitsen med å bli fornærmet hvis klagene ikke blir beholdt. Og han begynte å leve lett og fritt slik at han over tid til og med glemte denne historien.