Det var en gang Luck bodde i en fjern, tett skog. Det var legender om henne, og folk prøvde å finne veien til habitatet hennes. Men til ingen nytte. Bare noen få heldige klarte å møte Luck. Og selv om de fortalte andre hvor, når og hvordan dette møtet fant sted, var det ingen der. Møteplassene var imidlertid forskjellige hver gang Folk hadde ikke noe annet valg enn å innfinne seg med at de ikke kunne møte Luck etter eget ønske. Så begynte de å si at sistnevnte vil finne deg selv. Men for dette må du være ren og ærlig i sjelen og be uopphørlig. Men dette viste seg å være den andre ytterligheten. Lykken fortsatte å komme til de som ikke kunne kalles helgener og rettferdige i det hele tatt. Så bygde folk et høyt gjerde rundt skogen og begynte å si at lykken er farlig og kan ødelegge livet. Og det var mange eksempler på dette. Når han møtte henne, mistet en person freden for alltid. Den uheldige mannen fortsatte å vente på at hun skulle komme igjen, og husket den fantastiske korte tiden da han var heldig. Men det var ikke mer flaks i livet hans, og han holdt på å bli gal i paniske forventninger. Men gjerdet hjalp heller ikke. Nå og da var det en annen «heldig person» som kom ut av skogen og snakket om det kjære møtet. Ingen kunne forstå hvordan han kunne komme seg gjennom den solide grensen til gjerdet, som ble bevoktet døgnet rundt. Folk bestemte seg for å hugge ned skogen. Det var tross alt han som holdt Luck et sted i dypet og lokket flere og flere ofre inn i nettet sitt. En etter en ble alle de enorme trærne hugget ned og rykket opp med rot. Til slutt var det bare et lite område igjen hvor trærne vokste så tett og var plassert så nær hverandre at det var umulig å se hva som skjulte seg bak dem. Med store vanskeligheter klarte vi å takle en av de enorme eikene. bokstavelig talt står i en ring. Folk så innover med nysgjerrighet og frykt. Det viste seg at bak en tett ring av eiketrær var det en liten hytte. Skoddene var lukket, men en lysstripe var synlig bak dem. Det var noen i hytta - Så der er du! – utbrøt folk overrasket. «Kom ut, vi fant deg!» Lyset i vinduet slukket. Hyttene som brast inni begynte å haste rundt, men det var tomt. De kunne ikke finne noe. Skuffet forlot de huset etter hverandre. Alle ville se hva som var inni. Hver og en gikk inn i hytta, uten å tro på de andre at det ikke var noe der. Alle, dypt nede i sjelen, håpet at de kunne finne lykken eller et spor av det. Men til ingen nytte. Folk ble nok en gang overbevist om at lykken er lumsk og uforutsigbar. Til slutt, da alle var overbevist om at hytta var tom, ga de opp og bestemte seg for å reise hjem. Folk brukte mye tid og krefter på å hugge ned skogen, men denne innsatsen var bortkastet. Flaks lo av dem igjen. Men nå skjedde det noe. Folk la ikke umiddelbart merke til hva som hadde endret seg - Skog! – ropte noen. «Han kommer tilbake!» Først nå skjønte alle at de var tilbake i skogen. Og enda tykkere og mørkere enn før. Det så ut til at i stedet for hvert tre som ble felt, vokste det to til. Folk befant seg i hjertet av et ufremkommelig kratt. Ingen ante nå hvordan de skulle komme seg ut herfra og finne veien hjem. Nå er ingen i tvil om at hun leker med folks skjebner, tar bort fred, fornuft og lykke. Og nå vil hun også ta livet av dem, siden det ikke var mulig å komme seg ut av skogen... - Se, det er lyst der! – ropte gutten som kom sammen med alle og skyndte seg til hytta, inni der noe virkelig glødet. Før dette var det ingen som la merke til at hytta glødet - Vent, ikke gå dit! – noen prøvde å stoppe gutten. Men det var for sent. Noe blinket sterkt inne i hytta, og så slukket lyset. Gutten var ikke inne. – Lykken tok sønnen min! – barnets mor skrek og brast i gråt. Noen begynte også å gråte, andre begynte å roe henne ned. Folk var i frykt og panikk, og visste ikke hva de skulle gjøre. De vandret gjennom skogen hele dagen..