Fra forfatteren: Kanskje dette ikke er slutten på eventyret... Mange år har gått siden Grunya og svalene fløy bort til varmere land. Alle hadde for lengst glemt denne historien, da det plutselig dukket opp en kvinne i landsbyen som virkelig ville kjøpe hus. Hun klarte å kjøpe et gammelt forlatt hus og byggingen startet. Et år senere ble det gamle shabby huset til et eventyrhus med utskårne skodder. Huset var gult, og taket var blått, og alt inne i huset var vakkert og utrolig koselig, som i et eventyr, og fordi huset var veldig lite, ble det lagt til nye rom og det ble en del av et nytt moderne. hus. Det nye huset hadde svømmebasseng og kinosal, det var utstyrt med den nyeste teknologien. Hvert familiemedlem hadde sitt eget rom, innrettet etter hans smak, men hele familien samlet seg i det gamle huset. Det var en koselig stue med peis, kjøkken og veranda med stort bord. Hele familien var glade for å flytte til et nytt hjem. Etter en tid ble gjester, nærmeste venner og slektninger invitert til huset og feiret innflytting. Gjestene ble overrasket over det nye huset, men mest av alt ble de overrasket over pepperkakehuset, som passet så godt inn i det moderne bygget. Kvelden kom. Etter en støyende fest og en svømmetur i bassenget var alle slitne. Tvillingbabyene, som ble født kort tid før byggingen av huset sto ferdig, ble lagt i seng, og mor, far og eldre døtre og gjestene satte seg ned for å drikke te på verandaen. Det var en fantastisk sommerkveld. Svaler satt side om side på ledningene, spurver hoppet i gården og hakket i smuler. En av gjestene spurte hvorfor det gamle huset var så sterkt malt? Eieren svarte at det hadde vært slik veldig lenge, da jeg bodde i det som jente, som min yngste datter. Hun fortalte gjestene at hun aldri hadde trodd at hun skulle klare å kjøpe akkurat det huset hun tilbrakte sommerferien i som barn. Og hun begynte å huske noen historier fra barndommen. Jeg husket også undulaten som flagret ut av buret sitt og fløy bort. «Jeg lurer på hva som skjedde med min Grunya, hvor er hun nå? Siden den gang har vi aldri returnert til dacha, men jeg har alltid blitt tiltrukket av disse stedene, og nå er dette huset vårt!» En liten spurv satt ved det åpne vinduet på den tiden og hørte denne historien. Om kvelden kom han hjem og fortalte historien om papegøyen til bestefaren Fedya, fordi han visste at bestefaren hans kjente Grunya og fikk jevnlig nyheter fra jungelen. Bestefar, etter å ha hørt historien, stønnet og fløy til svalene, uten å vente på morgenen. Han skjønte at dette var den samme jenta, Grunyas eier, som hun ofte husket og spurte spurvene om. Hun ville virkelig finne ut hvordan de lever nå. Svalene sa at de villig ville bringe historien til Grunya når de flyr sørover, men hva skal jeg fortelle, hvordan finne ut mer? Bestefar Fedya samlet de gamle spurvene for å få råd. Først ønsket de å avlytte og så videreformidle historiene, men de innså at alle ville ønske å fortelle en mer interessant historie og fuglene ville finne på noe som var skummelt å forestille seg. Og så husket noen om den kloke ugla, som visste å skrive, og spurvene fløy til henne. Om morgenen våknet kvinnen av at det banket på vinduet. Hun reiste seg, så og så ikke noe med det første, men så nærmere, la hun merke til bak glasset et stykke bjørkebark som var skriblet på med skjeve bokstaver: «Skriv til Gruna.» Selvfølgelig trodde kvinnen at det var en spøk fra en av gjestene som hadde hørt gårsdagens samtale og dro for å gjøre sine vanlige morgenoppgaver. Det var nødvendig å mate alle med frokost, eskortere mannen min til jobb og gjester hjem. Send barna med barnepiken på tur, diskuter planene for dagen med de eldre døtrene og gå på hjemmeverkstedet for å jobbe. Den hektiske morgenen tok slutt, og da kvinnen satte seg ved bordet i verkstedet, så hun morgenlappen og tenkte: «Hva kan jeg si til Gruna?» Og hun begynte å skrive på et stykke papir som lå foran henne: «Kjære Grunya har gått mer enn tretti år siden den gang. Alt har forandret seg. Tross alt kunne jeg ikke engang tenke på hvor vanskelig livet mitt ville være. Hvor mange dumme ting vil jeg gjøre? Tross alt ville jeg virkelig tro på et mirakel, men ekte.