I en eventyrskog bodde det en harefamilie. En hare med en hare, og deres barn. Det var en stor familie. Og alle i den gjorde sine egne ting. Haren fødte kaniner og var opptatt rundt huset. Haren voktet huset og sørget for mat til familien. Vel, kaninene, som barn burde, lekte hele dagen, lærte nye ting og hjalp foreldrene sine. Jentene lærte av sin mor hvordan de skulle holde orden i huset, lage mat og ta vare på de yngre. Vel, guttene, de er alle sammen med faren sin - enten reparerer gjerdet, tørker kjelleren, eller leter etter kål på jordene. De bodde sammen og lykkelige. Og hva kan jeg si, alle er opptatt med sin egen virksomhet, det er ikke tid til å krangle, og det er ingen grunn. Og så en dag dukket det opp en utenlandsk papegøye i skogen. Ja, ikke enkelt, men med regalier og vitenskapelige grader. Han begynte å snakke om livet i utlandet. Det er så interessant at familier av skogboere kom for å lytte til det merkelige livet. Vel, i takknemlighet, som vår skikk, kom ikke alle tomhendte, men med gaver. Papegøyen skjønte raskt at skogen var rik og innbyggerne var snille, og gikk helt amok: Jeg ser på hvordan dere alle bor her og jeg synes synd på dere! Du er helt tilbakestående! "Jeg vil," sier han, "lede en skole for deg og lære deg visdom. Jeg organiserte klasser for voksne og barn. Bare mennene hadde ikke tid til å gå på skolen. Og det vil si at alle har nok gjøremål å gjøre rundt huset. Og alle er vant til å leve med sitt eget sinn. Men konene løp gladelig til skolen. Se folk, vis frem nye antrekk, og bare ta en pause fra husarbeidet. Kaninen begynte også å gå på skolen. Ja, det du lærer, implementer det i familien. "Jeg," sier han til haren, "går til skolen i morgen tidlig." Gi barna mat og vask klærne. Ok, haren var enig. Når du kommer tilbake, skal jeg gjøre noen ærend. Neste morgen gjør haren seg klar igjen: Jeg skal på skolen. Gi barna mat og sørg for at de gjør leksene sine. Vel, ikke glem å rydde opp. I går kom jeg, og huset er et rot! – Men kjære, jeg må også gjøre min egen virksomhet. Jeg fant veldig lite mat i går kveld på grunn av mørket. - Ingenting. Du går når jeg kommer tilbake fra skolen. Skolen sa at kvinner som sitter hjemme opplever depresjon og degradering. Du vil vel ikke at kona din skal være nervøs og dum? "Jeg vil ikke," sukket haren og gikk for å lage frokost til kaninene. Haren kom hjem. Trett. Og hjemme igjen er ikke alt som hun er vant til. Og ting er malplassert og generelt et rot. Vi satte oss til middag. Hun prøver suppen, men det er ikke sånn. "Hva," irettesetter hun mannen sin, "kan ikke koke suppen ordentlig?" Haren ble sint: Jeg kokte den så godt jeg kunne. Hvis du ikke liker det, lag det selv! I morgen reiser jeg på forretningsreise! – Jeg vil ikke sitte hjemme heller! – sa haren, – Vi har forresten likestilling! Og jeg er også et menneske! "Hvem kan argumentere," svarer haren henne, "først da, siden jeg har mindre tid igjen til mine menns saker, må du også gjøre det." Se etter mat også. - Ja med glede! - sa haren og et nytt liv begynte for harene. Barn tilbringer hele dagen på skolen, hvor andres tanter, ved hjelp av papegøyeprogrammer, opptar dem med alle slags unødvendige gjenstander. Foreldre løper ærend hele dagen. Om kveldene gråt haren og var sint for at hun også var trøtt, og mannen hennes hjalp henne ikke mye rundt i huset, og selv om han hjalp, gjorde han det ikke riktig, som om det var på tross av henne. Haren var sint fordi, uansett hva han gjorde, var kona alltid sliten og misfornøyd. Og, for å se henne mindre, begynte han å reise hjem senere, eller til og med overnatte i skogen. Slik sier haren til haren: Det viser seg at alt i skogen vår er ordnet feil! Alle dyr skal være like! Når harer ikke liker ulv, gjør det veldig vondt for ulvene. Dette er diskriminering! Vi må alle være mer tolerante! Derfor drar vi i helgene for å besøke ulvene. De inviterte oss på middag. - Er du gal, eller hva, lille kanin?! - haren var til og med forvirret, - Hva tenkte du på? Hvor har du sett harer og ulver være venner? – Vel, dette var uhørt før, men nå skal vi leve på en ny måte! Over havet, i siviliserte skoger har det vært slik i lang tid! Vi gjør det fortsatt på den gamle måten. Vi kjenner ingen andre i skogen enn bjørnen. Vel, det er greit, vi lærer! Takk Gud, det er lærere nå - La oss ikke være venner med ulver! Og besøk.