Panikk før offentlige taler er en av de vanligste fryktene. Hjemme kan et barn sitere «The Tale of Tsar Saltan» fra hvor som helst, men blir målløs når han trenger å fortelle kvadet til julenissen ved juletreet i barnehagen. Denne frykten, som mange andre, overvinnes gradvis når barnet kommer i situasjoner som oppmuntrer det til å fortelle noe til andre mennesker. Flere ting vil hjelpe barna dine til å klare vellykkede forestillinger. 1. Ikke tving det. Det er stor sannsynlighet for at frykten for publikum vil avta av seg selv dersom barnet først får være observatør i ferien, og ikke solist. Spesielt hvis dette er den første matinéen i barnehagen og barnet nylig har tilpasset seg. Prøv å overbevise læreren om at du denne gangen vil ta deg en timeout, delta i gruppesanger og spill, men prøv å lese poesi neste gang når barnet får taket på det. I mellomtiden kan du la ham se på klassekameratene som godtar å snakke foran et publikum og se at det ikke er noe galt med det.2. Delta på matinees. Samt skolekonserter, og åpne timer som foreldre inviteres til, og fellesmøter der elevene forbereder forestillinger. Hovedtilskuerne som barn spiller i et eventyr og utfører snømanndansen for, er selvfølgelig foreldre. Når barn kommer inn i musikkrommet, er det første de gjør å se etter mødrene og fedrene sine, og etter å ha utvekslet smil med dem føler de seg mer selvsikre. De bekymrer seg fortsatt, men det er mye lettere å bekymre seg med en du er glad i.3. Spill rollespill. Muligheten til å forestille seg som konsertvert, sirkusartist eller radio-DJ frigjør og «snakker» et barn, selv om hans eneste seere i dag er hans besteforeldre. Det er flott når voksne er klare til å aktivt støtte den lille foredragsholderens fremføring: sjenerøst applaudere, delta i improviserte intervjuer, opptre som kameraoperatører, ta opp forestillingen på kamera, og så se videoen sammen og rose barnet for en interessant idé.4. Inkluder barn i samtaler. Sjenerte barn føler seg vanskelige når de må møte andre voksne, gå inn i en heis med naboer eller kontakte en ny lærer. Hvis du ved et uhell møter en bekjent på gaten, involver ikke barnet ditt i kommunikasjonen. Et par spørsmål rettet til babyen, et vennlig blikk, omtaler av barnet i historien om hjemmenyheter eller hvor du kommer fra - og nå føler han seg også som en deltaker i samtalen, selv om han foreløpig bare er stille , nikker og svarer på «tantens» spørsmål med et smil. En dag kan barnet ditt overraske deg ved å sette inn en skikkelig bemerkning i samtalen, og så selvfølgelig ikke skjelle ut ham for å avbryte de voksne. Vi kan si at barnet øver på å snakke foran et veldig lite publikum.5. La barnet unne seg. Ikke ta på deg et seriøst ansikt når han oppfører seg som en ape hjemme, leker seg eller lager morsomme lyder. Hvis et barn ler og virkelig liker spillet, betyr det at med deg er han så avslappet som mulig og gjør noe han ikke tør å gjøre offentlig - han prøver ut skuespillerferdighetene sine. Hvis du ikke sier til ham nå: «Slutt å klovne rundt», så vil det kanskje i fremtiden være mye lettere for barnet å spille en rolle i leken.6. Fortell oss hvordan vi skal takle angst. Øv en pusteøvelse hjemme: pust dypt - hold pusten i to sekunder - pust ut, gjenta flere ganger før du går på scenen. Hvis barnet ditt er redd publikum i salen, inviter ham til å forestille seg at han synger eller resiterer et dikt for et publikum han virkelig liker: for eksempel for sin beste venn eller mor. Eller kanskje, tvert imot, vil barnet ønske å forestille seg at det ikke er noen i gangen, og han synger for seg selv - "husk, nøyaktig hvordan du sang favorittsangene dine på hodetelefoner på rommet ditt?"7. Gi en positiv vurdering av rollen. Selv om diktet til lesekonkurransen virker naivt for deg personlig, og linjene i rollen er vanskelige å huske, ikke si til barnet ditt: «Vel,!