Jeg vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt smerten. Da jeg ble vridd inn i et værhorn, og min så kjente, så kjente kropp plutselig ble til en morder, plutselig og på lur, prøvde jeg alle tilgjengelige metoder og lå rikelig rundt på Internett, bøker, sykehus og utenfor. sykehus I Jeg frøs i asanas i et forsøk på å starte virvelstrømmer i chakraene i riktig retning, jeg leste bekreftelser og snakket med organene, jeg tegnet og tegnet ansiktene til smerte og førte endeløse dialoger med henne, jeg tilga alle og angret fra alle syndene som min forlovede kunne huske fra konstante forsøk på å moderere smerte, bevissthet. Min kunnskap om verden ble beriket av eldgamle læresetninger, åndelighet hoppet opp et par nivåer, jeg vendte tilbake til Gud og lærte å føle hans nærvær i smerte, men... selve smerten satt inni meg, som om ingenting hadde skjedd, hilsen meg hver morgen, som en irriterende husholdning en hund som roper på en morgenpromenade, slukte jeg massevis av medisiner foreskrevet av hver nye lege i en ny form og proporsjoner, laget hull i kroppen min ved hjelp av igler, bier og tynn ondskap. Kinesiske nåler, prøvde 13 typer massasjer som lovet å forene yin og yang i meg de nødvendige proporsjonene. Men jeg følte ikke noe spesielt møte av energier inne i kroppen min, og jeg så bare misunnelig på gruppeyogakameratene mine som satt med salige ansikter - tydeligvis hadde de på en eller annen måte klart å lime Yanas og Inis sammen og opplevde nå en ubeskrivelig glede av dette ... For meg har faktisk, bortsett fra situasjonsbetingede kortvarige forbedringer, ingenting endret seg. Smerten kom når den ville, og drev meg alltid til fortvilelse og tap av humør. Så angrep jeg luften, solen, vannet, sunt kosthold og trening. Jeg lærte å nyte soloppgangen, nyte enkel ris, dytte meg med isvann og fikk letthet i kroppen. Musklene mine ble elastiske, huden ble bedre, holdningen rettet seg ut, men... smertene forsvant ikke. Dens brodd vred meg fra innsiden med varierende intensitet, uten å ta hensyn til omstendigheter eller tjenestetid. I det fjerde året av min sameksistens med smerte, tillot jeg meg for første gang å innrømme og tenke på tanken om at alt var ubrukelig. Kanskje de strålende forfatterne av bøker fra serien "Hvordan helbrede deg selv fra ..." og deres tilhengere - psykoterapeuter som belaster vanlige mennesker fra tre tusen og mer, kjenner noen hemmeligheter til eksistensen som hjelper til med å omforme deres dødelige kropp på en ny måte ... Men personlig i min I tilfelle fungerte ikke all denne haugen av sublime meditasjoner med vag vitenskapelig begrunnelse, samt prestasjonene til legemidler støttet av harmoniske teorier i kombinasjon med en sunn livsstil. Jeg ble bedre, mer tonet, utviklet, sterkere i ånden, men smerten satt inni meg som klistret og jeg hadde ikke annet valg enn å lære å leve med den. Nei, jeg er ikke vant til det - det er umulig å venne seg til dette; Jeg har ikke resignert - jeg har ingen tanker om å ydmykende tåle angrepene hennes, bite tennene sammen av spenning eller hulke i puten min. Det er umulig å si at jeg ikke brydde meg om det, etterlot kroppen min å være avfeldig og takle det alene. Jeg opprettholder fortsatt kroppstonen med små porsjoner trening, spiser moderat og tar jevnlig kurs om fysiologisk støtte for kroppen. . Og ja, smerten lever fortsatt med meg, og tar litt mer plass for seg selv hvert år. Men nå deler jeg ikke oppmerksomheten og energien min med henne, og foretrekker ikke å bli involvert i å spore mønsteret og hyppigheten av symptomer, men i livet som pulserer rundt meg valgte jeg å fantasere om mulige fremtidige prosjekter i stedet for om de sannsynlige veiene til sykdommen. Jeg valgte å realisere talentene mine i stedet for nye sprø ideer for å kvitte meg med sykdommen min. Kort sagt, jeg lever nå med smerte som om det var regn som tilfeldigvis fanget meg uten paraply. Jeg leter ikke rundt på Internett med forespørselen «Meditasjon for å utvikle ufølsomhet for regn», jeg lager ikke et patetisk utseende av en paraply av klesrester, jeg går ikke gjennom forferdelige bilder i hodet av hvordan etter dette regnet blir jeg våt, legger meg ned og dør. Og jeg står og blir våt og venter på at det skal gå over, og så går jeg»…