Hun lå i "fosterstilling", som det nå er på moten å spesifisere. Hun lå krøllet sammen i en stram, anspent ball og hatet seg selv av all kraft "Fet stygg greie!" Jeg hater det! Det ville være bedre å ikke bli født enn å leve som et slikt kadaver. Hvorfor er det slik at noen mennesker kan spise alt vilkårlig i hvilken som helst mengde, men her er det bare tanken på mat som gjør at du lukter så vondt at fettet snart vil dryppe ned på gulvet mens du går. Hva annet bør jeg prøve? HVILKE ANDRE dietter og tips er igjen som jeg ikke har prøvd?» Jeg husket igjen hvordan vi besøkte slektninger i helgen, og mange søskenbarn, som så henne, løp henne i møte - glade, blide, fornøyde. De klemte henne og sa: «Smultringen har kommet! Som vi savner deg, smultringen vår! (dette kallenavnet var fast knyttet til henne siden barndommen, da var hun veldig, veldig velmatet) Vel, i dag vil du fortelle oss nye oppskrifter på hvordan du kan bli slank? (ingen trodde noen gang på oppriktigheten i hennes overbevisning i hennes overdrevne fullstendighet; de trodde at hun på denne måten tiltrakk seg oppmerksomhet og ingenting mer). Da såret det henne ikke, det gjorde henne ikke vondt. Dette var den NORMALE kommunikasjonen. Og nå rant tårene nedover kinnene mine. "De synes FORTSATT at jeg er en feit stygg person og ler alltid av meg, men jeg har ikke lagt merke til det på så mange år." Hun krympet enda mer og begynte å gråte høyt. Alt var faktisk ikke så håpløst og stygt som det virket for henne. De elsket og likte å møte henne, verdsatte vennskapet hennes og evnen til å kommunisere. Hun var veldig aktiv, hardtarbeidende, munter og lydhør. En slags livlig jente med oppkvikket glimt i øynene, som lyktes i enhver oppgave hun tok på seg. Siden barndommen har jeg drevet med sport og dans. Hun kunne polsk, fransk, tysk og engelsk perfekt. På skolen, og nå i mitt siste år på college, er jeg alltid blant de første. Aktiv, ansvarlig, organisert, i stand til å gjøre alt, med en ekte kvinnelig timeglassfigur. Alt er med henne. Håret er naturlig glatt og skinnende (mange misunner seg - ingen grunn til å rette det ut!). Ansiktet hennes tiltrekker seg umiddelbart oppmerksomhet med et smil som aldri så ut til å forlate de lubne leppene hennes og noen barnslig store øyne, med håp og tro i blikket om at hvis ikke akkurat nå, så er et mirakel i ferd med å skje, noe ekstraordinært og fantastisk vil garantert skje skje med henne og alle rundt henne. Det var som om hun levde i påvente av et mirakel, og forberedte seg på dets ankomst. Alle så i henne en kombinasjon av intelligens og skjønnhet, alle unntatt henne selv. Siden hun var 10 år gammel, da hun første gang så gruppen på flyplassmodellene. Toppmodeller som filmer for en annonse for et annet reiseselskap. Hun ble umiddelbart forelsket i dem for resten av livet! Hun ønsket å bli akkurat lik henne så mye at alt hun har oppnådd til dags dato har blitt dedikert til den barndomsdrømmen. Dette var veien hennes, hennes endeløse reise. I tilfelle studerte hun alt, gjorde alt, viste seg frem og var merkbar overalt og alltid. Selv om det i rettferdighet skal bemerkes at dette igjen er hennes tanker selv uten alt dette, ville hun ikke ha forblitt i skyggene, siden hun av natur var sjenerøst begavet med alt, slik at uansett hvor mye hun ønsket å forbli; ubemerket ville hun neppe ha lyktes. Tanker som dette snurret i hodet mitt: "Hva om jeg går ned i vekt, og de vil fortelle meg, nei, du kan ikke språk - det er ingen vits i å se slik ut!" eller "Nei, du kan ikke bevege deg vakkert, du driver ikke engang med sport - skam!", "Kan du oppføre deg foran et publikum?" feminin figur ville ikke endre seg til slike parametere som hun forgjeves, men hardnakket, samvittighetsfullt prøvde å skape i seg selv. Hun skjønte også for lenge siden at hun ikke ville være modell på heltid, å ha et slikt yrke, verken da eller nå. Men det bildet... DET BILDET Det ideelle bildet av disse skjønnhetene fra barndommen hjemsøkte henne hele livet. Så slapp han, så igjen satte han seg besatt i hodet og tok det fast i besittelse. Med forventning om et mirakel reiste hun sammen med dem gjennom livet og tilpasset hele rytmen