Jeg har allerede skrevet om "hvem er den indre kritikeren" og hva jeg skal gjøre med det. Jeg vil åpne dette emnet fra en litt annen vinkel. Mange har hørt og lest om fenomenet selvprogrammering og negativ tenkning. Så den "indre kritikeren" er denne mekanismen for negativ selvprogrammering. Stadig fortelle oss selv at vi skylder noe og at vi på en eller annen måte er forskjellige, ikke gode osv. fører til en fantastisk effekt: av en eller annen grunn begynner andre å tenke på oss på samme måte. Og nå begynner sjefen på jobb, som slutter seg til den interne negative stemmen i hodet vårt, å kritisere oss, legge til ansvar uten å heve lønnen, betrakte oss som en uforsiktig ansatt, verre enn andre, selv om vi objektivt sett kan takle mange ting ganske bra Dette er spesielt lumsk å programmere deg selv med ordene "må", "må". Vi blir da en slags evige skyldnere, og til alle rundt oss. I strømmen av forsøk på å etterkomme disse «bør», mister vi essensen av syne: hva og hvem skylder vi det egentlig? Skal, som en armert betongplate, spikre fast psyken vår og lenke kroppen med et kroppslig skall. Og alt i hodet mitt hamrer som en hakkespett: Du må/må gjøre sånn og sånn, du må/må være sånn og sånn!!! Og nå burde skyldfølelsen for å ikke etterkomme dette ligge som en stein inni oss. Og tenk hvor vanskelig det er når det er en stein inni og en plate på skuldrene dine. Det er ingen tid for glede her og hei nevrose Den berømte vitenskapsmannen Francis Galton, den som var den første som brukte statistiske data for å underbygge sine vitenskapelige konklusjoner og foreslo korrelasjonsmetoden for å behandle massedata og gjorde mye mer for psykologi og relaterte. vitenskaper, utførte et eksperiment på meg selv. Essensen av eksperimentet var enkel: før han forlot huset, innpodet han bevisst holdningen til seg selv: "Jeg er en motbydelig person som er hatet av alle i England!" Vel, dette er omtrent de samme daglige meldingene som mange sier til seg selv flere ganger om dagen. Så etter å ha innpodet denne tanken i seg selv, gikk han en tur rundt i London som vanlig. Men han kunne ikke gå ut på tur som vanlig. Ved hvert trinn begynte det å skje problemer med ham, han fanget fiendtlige blikk fra forbipasserende, og forbannelser ble rettet til ham. En av lasterne dyttet ham grovt på skulderen og forskeren falt ned i gjørma. Hesten sparket ham så hardt i låret at han falt i bakken igjen. Samtidig, til Galtons overraskelse, skyndte folk seg ikke til hans hjelp, men begynte tvert imot å vise sympati for dyret. Dette eksperimentet, morsomt for oss, men ikke for vitenskapsmannen, viser tydelig: hva vi sier til oss selv påvirker andres meninger om oss, og for dette er det ikke nødvendig å fortelle dem om våre selvbilder offentlig. Skeptikere kan gjennomføre et lignende eksperiment på seg selv Attraktiv», og til tross for det komiske sporet som følger forslagene som filmens heltinnen fortalte til seg selv, var eksperimentet en suksess. Så på slutten av filmen fant heltinnen veien til seg selv og ble mye mer selvsikker og lykkeligere, men ikke slik venninnen så det. Hvorfor prøver vi det ikke også Vel, selvfølgelig, jeg oppfordrer deg ikke til å gjøre dette med filmens heltinne? Du kan velge hvilke som helst setninger som vil bidra til å øke selvtilliten din, den eneste betingelsen: at du tror på dem med minst 60 %. Og viktigst av alt, hold orden på setningene "kritikk" - "Bør" og endre dem til de. som er passende i betydningen, for eksempel: "Jeg kan" "eller "bestemte meg", eller i det minste "det er nødvendig».