Fra forfatteren: kilde En psykoterapisesjon ligner en kollektiv hallusinasjon, en felles drøm for pasienten om livet hans. Terapeuten inviteres inn i denne drømmen, eller rettere sagt, drømmen dannes rundt tilstedeværelsen av terapeuten. Vi husker hvor viktig evnen til hallusinatorisk tilfredsstillelse av ønsker er. Når moren som spedbarnet trenger forlater ham for en stund, blir han tvunget til å hallusinere om henne, gjenskape bildet hennes, gjenskape tidligere trøstopplevelser, gjøre noe arbeid for å konstituere sin egen virkelighet. Lignende prosesser forekommer i terapi. Terapeuten kan ikke tilfredsstille klientens ønske i den formen han trenger. Mer presist kan det, men det vil ikke være terapi, men vedlikehold av infantil nevrose. I stedet utforsker vi hallusinatorisk banene til dette ønsket, og forestiller oss og gjør arbeidet innenfor før vi utfører det. Økten er kundens drøm om livet sitt. Derfor er hovedoppgaven til terapeuten ikke å blande seg inn. Fortsetter metaforen om en våken drøm – ikke vekk klienten før tidsplanen og ikke tving ham til å se terapeutens drøm. Alt som er viktig vil dukke opp av seg selv. Terapeuten har ikke makt til å gjøre "godt". Det som er bra for terapeuten er dårlig for klienten. Stoffet i det terapeutiske rommet er delikat. En økt er et nettverk som fanger forbi biter av det virkelige. Når det er for mange av dem, kombineres de til en helhet og river i stykker drømmestoffet. Drømmen slutter når klienten slår seg selv smertefullt. I vårt arbeid finner vi ikke på noe nytt, ved å bruke fenomenet som eksisterte før mennesket lærte å komplisere livet sitt. Det handler om dialog. Vi kan kort si at uten dialog oppstår ikke bevissthet. Moren introduserer et element fremmed for babyen i verden og tvinger bevisstheten til å dukke opp. Følgelig blir terapeuten for klienten aksen som, som en perle rundt et sandkorn, dannes en ny dimensjon av bevissthet. Faren tar barnet bort fra moren, som vil sluke det, og dytter det inn i et symbolliv knyttet til andres nærvær. Terapeuten er både en mors- og farsfigur for klienten. Det kan sies at terapiavslutningen kun kan initieres av terapeuten, siden klientens terapiavslutning reflekterer hans forsøk på å bevare sistnevnte som en mytologisk figur. Det vil si å faktisk fikse forholdet på et stadium som ikke kan overvinnes. Dette minner om en situasjon der symbolsk død ser ut til å beskytte mot ekte død.