Fra forfatteren: Historien er en metafor for hvordan dette noen ganger skjer)) I Chronicles of Zhen Qing Ji, som beskriver Song-rikets historie, finner vi navnet til Chao Buji, en poet av niende århundre e.Kr. I følge Zhen Qing Ji overgikk Chao Bujis poetiske kunst selv i sin ungdom selv den berømte Li-Bo; han var bestemt for bred anerkjennelse og berømmelse, men i en alder av 30, veldig nær øyeblikket da hans samtidige var klare til å gi ham laurbærene til den første poeten i Song-dynastiet, forlot Chao Buji uventet poesien og tilbrakte andre halvdel av sitt liv i en avsidesliggende landsby, og tjente livet som keramiker. Årsakene som fikk ham til å forlate berømmelse og ære er ukjent. Chao Bujis manuskripter som dateres tilbake til perioden for hans mestring har gått tapt. * * * * * * * * * * * Han ble født med de første solstrålene helt i begynnelsen av sommeren. Fra fødselen av var han svak og ofte syk, men da han ble frisk, ble han fylt med en så ukontrollerbar energi og livskjærlighet at det blant naboguttene ikke fantes noen like i ugagn, utrettelighet og påfunn, som om han prøvde å gjøre opp for seg. alt han hadde savnet under de lange sykdomsdagene . Og hele barndommen hans var så å si sammensatt av to forskjellige halvdeler som ikke fant samsvar med hverandre. Moren hans, en sensitiv og sykelig kvinne selv, ble fullstendig forvandlet da gutten ble syk. Hun glemte sine egne sorger og sykdommer, og ga sin sønn sjenerøst mors ømhet, kjærlighet og omsorg. Da han ble frisk, begynte hun å mope seg, ble umiddelbart gammel, ble sur og streng. Guttens far, en stor keiserlig dignitær, var en reservert og ambisiøs mann. Han så (eller ønsket å se) mange talenter i sønnen sin og spådde en fantastisk karriere for ham. Og gutten ønsket å gjøre seg fortjent til kjærligheten til denne sterke og intelligente mannen, fordi moren hans elsket ham bare når han var syk og svak, og han ønsket å være som sin far. Og så, da gutten var 11 år gammel, ga faren ham til den berømte Hoen, en musiker hvis kunst var berømt selv utenfor imperiet, men snart ble Chao Buji blant de første, fantastiske læreren hvor lett han grep alt det han lærte ham. Og lærerens hjerte gledet seg, og Chao Buji ble fylt med hemmelig stolthet. Men en dag var Hoen frekk mot keiseren og befant seg i vanære. Hoen ble forlatt av elevene sine, og Chao Buji ble også tatt av faren. Og så fortalte gutten sin far om sin hemmelige hobby, hvordan han på lange vinternetter tok seg til taket av Hoens hus og satt der i timevis. fascinert av å se på stjernene, telle dem, finne på at de har sine egne navn. Og de siste månedene fant jeg en bok om stjernene i lærerens rike bibliotek, og i hemmelighet leste han denne boken, lærte å gjøre beregninger og forutsi fremtiden fra stjernene. Og så tenkte faren på det og sendte Chao Buji lært av Long Chuxin selv - "Du må bli den første astrologen, den mest pålitelige og nærmest keiseren," sa faren ved avskjeden. Og Chao Buji ble hos Long Chuxin og likte ham. Og han leste mange bøker og lærte mye, og lærte mye. Og han begynte å vekke misunnelsen til kameratene sine, Long Chuxins elever, fordi læreren nå ga all sin oppmerksomhet til den nye studenten, hvis suksess var utvilsomt. Men Chao Buji la ikke merke til denne misunnelsen blant vennene sine og forble fortsatt oppriktig med dem, og betrodde dem sine små hemmeligheter. Og slik var det helt til Chao Buji fylte 18 år. En dag avslørte han for Tao Yuan, som han betraktet som sin nærmeste venn, at han i hemmelighet fra læreren allerede hadde gått flere ganger for å høre på Su lese diktene hans.Dunpo, vandrende munk, zenmester og poet. Diktene begeistret den unge mannen, og han fortalte til og med vennen sin hva han husket. Samme kveld videreformidlet Tao Yuan denne samtalen til Long Chuxin. Læreren ble lilla: ingen av elevene hans hadde noen gang tillatt seg en slik vågal ulydighet. - ''Er dette sant?'' - han angrep Chao Buji. "Ja," sa den bleke unge mannen knapt. - ''Kom deg ut av huset mitt! '' - brølte læreren, - '' Kom deg ut! ''Det var så uventet at den unge mannen ikke engang hadde tid til å åpne munnen til forsvar. Og han dro, hengende og forvirret. Men snart ble skrittet hans igjen fast og blikket hans trygt. Han visste hvor han ville gå nå. Su Dongpo tok imot den unge mannen varmt og hjertelig. Og et nytt liv begynte for Chao Buji, et liv fullt av fantastisk kunnskap om harmonien mellom fred og skjønnhet. Su Dongpos undervisning var så uvanlig, så i motsetning til alt tidligere så det ut til at mentoren selv glødet med en slags ujordisk visdom, og Chao Buji ble forelsket i denne mannen og ble gjennomsyret av den dypeste respekt for ham studenter førte en omflakkende livsstil. De flyttet fra by til by og fra landsby til landsby, og ofte, stoppet underveis og stoppet, lyttet de til mentoren, som lærte dem å se og formidle på vers den unike og uforståelige storheten i hvert øyeblikk av livet, for evig. ny og uunngåelig, like oppnåelig for alle og like unnvikende, selvforsynt og grenseløs for alle. Elever endret seg, noen dro for å gå sin egen vei, nye kom, bare Chao Buji ble alltid igjen med læreren. Og han har allerede oppnådd betydelig dyktighet. Og så en dag stoppet de i den samme landsbyen, og der møtte Chao Buji en jente og ble forelsket i henne, og hun ble forelsket i ham. Men etter en stund sa Su Dongpo at de skulle gå videre. Og så henvendte Chao Buji seg til mentoren: - Lærer, vent til vi gifter oss, så drar vi med henne. Tross alt, ellers vil hun bli gitt bort til noen andre Su Dongpo svarte på dette: "Du kan bli." Men hvis du vil nå toppen av mestring, vil du bli med meg og Chao Buji dro med ham, holde tilbake smerten i hjertet og ikke snu tilbake til der den gråtende jenta ble sittende ved veien. En annen gang var de på vei gjennom hovedstaden, og Chao Buji løp inn i huset hans og så at hans foreldres hus lå øde etter farens død og at moren var døende. Men Su Dongpo hadde ikke til hensikt å stoppe i hovedstaden og sa at han ville gå videre. Og igjen ba Chao Buji læreren om å bli og vente, og igjen svarte læreren ham: "Du kan bli, men hvis du vil nå toppen av mestring, vil du bli med meg igjen og Chao Buji sa opp og fulgte etter." mentoren. Og han fortsatte å absorbere visdom og forbedre seg i poesi. Og nå nærmet han seg mesterskapets høydepunkt, og Su Dongpo selv innrømmet at hans elevs dikt begynte å overgå hans egne dikt. Og der de stoppet, lyttet folk fascinert til Chao Bujis dikt og sa at de aldri hadde hørt noe vakrere. Nye studenter dukket opp på Su Dongpo. Og mentoren begynte å vie all sin oppmerksomhet til dem, de unge. Og Chao Buji møtte ikke lenger lærerens varme blikk, kjente ikke lenger hånden hans på skulderen hans, og læreren så ut som gjennom ham uten å merke det. Og Chao Buji fortsatte å følge læreren, mer og mer i håp om å returnere sin kjærlighet, og ble mer og mer fylt med sjalusi. Men mentoren var kald. Og Chao Buji tålte det ikke: - Lærer! Hvorfor snudde du ryggen til meg? Har jeg virkelig ikke oppnådd det du ønsket? Har jeg virkelig ikke levd opp til dine forhåpninger. Su Dongpo var stille, og hans stillhet kuttet Chao Bujis hjerte. Tross alt gjorde jeg slike ofre for deg. Og så lo mentoren, lo i ansiktet til Chao Buji: - Du! 1991