Fra forfatteren: en psykoterapeutisk fortelling A Tale about a Shadow Det var en gang en skygge. Hun elsket mørket og likte ikke sterkt lys. Men jeg følte meg mest komfortabel i skumringen – når det verken var dag eller natt, verken lyst eller mørkt. Da kan Skyggen være usynlig - den ser ut til å være der, men den ser ikke ut til å være. Og så en dag, da hun solte seg i skumringen og nøt sin egen usynlighet, hørte hun en stille stemme: "Hvem er du?" Skyggen skjønte at stemmen henvendte seg til henne med et spørsmål, og så seg rundt. Men i skumringen var nesten ingenting synlig, bare noen vage konturer beveget seg i nærheten. Hun innså at disse vage konturene vendte seg til henne med et spørsmål. – «Hva mener du med hvem? "Jeg er en skygge, en skygge i seg selv," svarte skyggen og ble litt overrasket over det absurde i spørsmålet. «Skygger eksisterer ikke alene,» fortsatte den stille stemmen insisterende, «Vi tilhører alltid noen. Vi blir født når vår herre blir født, og vi dør når han dør. Og hele livet gjentar vi livet hans.» På dette tidspunktet orket ikke skyggen lenger og begynte å bli indignert høyt: «Hvilket tull snakker du om! Hvem er du?". "Jeg er skyggen," svarte en stille stemme. "Vel, dette er for mye, det er meg - Skyggen!" "Skyggenes verden er veldig mangfoldig. Så jeg spør – Hvem sin er du? "Hvem er du?" - spurte vår venn Shadow. Men jeg hørte ikke noe som svar, fordi de vage konturene begynte raskt å bevege seg bort. Den kvelden tenkte Shadow lenge på denne merkelige samtalen, og jo mer hun tenkte, desto tryggere ble hun på at samtalepartneren hennes tok feil. «Hvordan kan det ha seg at jeg tilhører noen? Nei, dette kan aldri skje – jeg beveger meg, jeg ser meg selv, jeg tenker meg selv, jeg bekymrer meg. Nei, dette er tull! - Hun bestemte seg til slutt, men noen dager senere, på hagestien, hørte hun igjen en velkjent stille stemme som tydelig henvendte seg til henne: "Hei!" "Er det deg igjen?" spurte skyggen, "du svarte ikke på spørsmålet mitt forrige gang!" "Jeg hadde ikke tid," sa en stille stemme, "herren min dro." - "Hvem er din herre?" "Gardekatt," svarte en stille stemme. Av en eller annen grunn skalv skyggen av begeistring. "Og du er avhengig av ham?" – spurte Shadow sin samtalepartner. "Det er vanskelig å si hvem som er mest avhengig av hvem," svarte stemmen, "kanskje jeg er avhengig av ham, og kanskje han er avhengig av meg." For hvis jeg forsvinner, vil livet hans ta slutt.» "Er du så allmektig?" – Av en eller annen grunn skalv skyggen igjen. "Og du også," svarte stemmen. Skyggen ble stille og tenkte. Hun hørte ikke lenger hva stemmen fortalte henne, hva den spurte om, hva den fortalte. Hun lyttet til seg selv og skjønte at det var veldig hyggelig å være allmektig. Og så begynte hun å snakke med glede om hvem hun kunne være. «Kanskje eieren min også er en katt? Nei, en katts liv er for kort, og jeg vil gjerne oppleve denne følelsen av allmakt mye lenger. Kanskje jeg er kuas skygge? Nei, det bor ikke kuer i byen. Hva om jeg er skyggen av en mann? Og Shadow likte virkelig denne ideen, hun begynte å tenke på det ofte. Disse tankene fylte henne med stolthet, spesielt når hun trodde at hennes herre ikke kunne ta et eneste skritt uten henne. «Allikevel er det godt å ha en eier», tenkte skyggen, «med ham er livet mitt fylt med mening, for han kan ikke leve uten meg, han trenger meg, jeg er viktig for ham. Kanskje jeg er det viktigste i livet hans.» Gradvis fylte disse tankene hele tiden og hele skyggens rom, og hun glemte til og med spørsmålet som hun en gang ønsket å vite svaret på - hvem hun er. Og over tid, fra disse tankene, begynte skyggen å hovne opp og øke i størrelse. Og samtidig blir det mer og mer gjennomsiktig, helt til det forsvinner helt. Og ingen la merke til at hun forsvant. Våren har kommet, løv har blomstret på trærne i parken, og gresset har blitt grønt langs stiene. Og den gamle låvekatten myste lurt i solen.