De sier at øynene er sjelens speil, og stemmen...Hva er stemmen? For meg er dette en unik, fløyelsmyk, ren lyd av sjelen. En åpen, kjærlighetsfylt tilstand når du er i stand til å høre! I dag innså jeg at min kommunikasjon med folk på vokalnivå er en interessant begivenhet, en magisk tråd som leder rett til hjertet. Jeg har alltid følt mennesker, følt følelsene deres, humøret deres! Og vet du hva jeg innså at et så vanlig og kjent ritual som å ringe er som en militær treningsplass! Døm selv: først tikker sekundene med pip i håndsettet ubønnhørlig forbi, så vil du dele tankene dine med personen... og du er så redd for å ikke klare det, glemme noe viktig eller være avbrutt av et malplassert ord eller en utilsiktet kommentar om at når dette skjer, føler du en forferdelig skuffelse. Tanken bryter av, du ser inn i tomheten, forstår ikke hvorfor du ringte i det hele tatt... og klimakset av alt dette er konklusjonen i andre enden av linja, kastet foran usagte, avbrutt og så viktige ord. Hva er resultatet? Fullstendig misforståelse. Høres det kjent ut. Det er derfor jeg tok meg selv i å tro at jeg bruker talemeldinger oftere nå. De lar tankene flyte jevnt og omslutter deg med indre lys mens du dikterer de kjære ordene inn i enheten. Ja, dette er en herlig tilstand av fylt ensomhet, når du kan puste ut og si det du skulle si. Dette er tid for deg selv. Hør det viktige eller formid det mest verdifulle! Vær i flyten her og nå, kjenn sporet av raskt glidende tanker. Kan du snakke? Nei, det handler ikke om evnen til å "snakke", men om evnen til å formidle tankene dine til sine kjære og forstå at du har blitt hørt... Jeg møter mange mennesker som rett og slett ikke har noen å snakke med om emner som interesserer dem. Ja, vi lever i et samfunn det er mange mennesker rundt oss hver dag, i tillegg til vår familie, slektninger og kolleger. Men kjenner de oss virkelig så mye som de tror? Eller de ser den "boblen", det beskyttende skallet som vi har omgitt oss med. Og hvordan noen ganger vil vi at noen skal se vårt indre barn... den som gjemmer seg under den flerlags kaken i vår hverdagsvirkelighet, den som husker bilen som ble ødelagt i barndommen eller den elskede, forslåtte dukken som var mer verdifull enn noen andre i verden. Når du er trist og du forstår at hele fortiden setter sitt preg på nåtidens deg, og du i dag - morgendagens selv... ja, i slike øyeblikk vil du at en trollmann skal komme og overlevere en magisk ball av lykke, glede, helse, rikdom, vennlighet og kjærlighet. Ja, massevis av kjærlighet å dele. Del glade tanker. Det er det! Så hvorfor er jeg alt dette...Jeg vil gjerne si nok en gang at stemmen er den mest intime lyden av vår sjel. Aldri isoler deg selv, ikke prøv å låse ham i et bur som en fugl. Det er bedre å prøve å finne en person som, selv om han ikke forstår alt du sier, i det minste vil gi håp om at du kan bli hørt. Streb etter mennesker som, akkurat som deg, til tross for livsleksjonene de har lært, vil være i stand til å snakke med kjærlighet, oppmerksomhet, respekt og ærefrykt. Og uansett hvor pompøst det kan høres ut: "Behandle mennesker slik du ønsker å bli behandlet.".