Det er et ordtak som sier: «På leting etter kjærlighet kan en kvinne gå til mye rumpa." Hvor harde disse ordene enn kan høres ut, er det en god del sannhet i dem. Praksisen min som psykolog bekrefter dette Valentina, en 30 år gammel kvinne, kom til meg for å spørre om hjelp til å ordne opp i livet hennes. Gift siden 19, to barn. I familien jobber begge ektefellene, har ingen dårlige vaner, en god økonomisk situasjon Under samtalen fant vi ut at for Valentina har familien alltid kommet først. Mannen hennes var den første og eneste mannen i livet hennes. Hun knyttet sin lykke og velvære til ham. I vanskelige øyeblikk, da mannen hennes ikke jobbet, forsørget min klient seg selv og mannen sin. Det viktigste for henne var ønsket om å være en god husmor og kone "Da mannen min snakket om det han ikke likte, prøvde jeg å rette opp situasjonen," sier Valentina. "I begynnelsen, for å glede ham, og deretter for ikke å forårsake konflikt. På et tidspunkt sluttet jeg å føle meg selv. Alt jeg gjorde, gjorde jeg for familien.» I løpet av de siste årene begynte det å bryte ut krangel. «Jeg slo dem så godt jeg kunne. Hun ga ofte etter eller holdt seg stille når mannen hennes viste misnøye, sier Valentina. "Da han slo meg under vår siste kamp, ​​skjønte jeg at jeg ikke visste hvem jeg hadde bodd sammen med i alle disse årene." Min klient ble skadet og måtte søke medisinsk hjelp. Hun kom til meg en måned etter denne hendelsen. Hun trengte støtte til å ta beslutningen om å skilles, hjelp til å finne «seg selv i livet sitt». Følelsen av oss selv, våre behov, kroppen vår gikk tapt. Denne saken viser godt at ved å begrense oss til ett område av livet: familie, arbeid, barn, til og med helsen vår, risikerer vi å stå igjen med ingenting, i en "stor. ass.» Mannen vil forlate, selskapet vil falle fra hverandre, helsen vil bli dårligere, og barna vil vokse opp og dra, uten å oppfylle forventningene våre. Hvis en person reduserer seg til omgivelsene, vil han dø sammen med dem. Min erfaring som spesialist og som vanlig person sier at det må være noe mer i livet. Noe vi ikke kan nå med hendene. "Smaken" av forholdet, ikke forholdet i seg selv. Kunnskap og det ukjente. En drøm, et mirakel. Prosessen, ikke resultatet. Her kan spørsmålet oppstå: hva kan du stole på som vil gi deg en følelse av trygghet og pålitelighet i livet, om ikke familie, barn og jobb? Jeg har både jobb og familie med barn i vekst. Samtidig tror jeg at vi bare kan stole på oss selv – på vårt behov for oss selv Psykolog Oleg Tolstikov, Kostroma