En sak om å jobbe med en gutt som har diagnosen ADHD (Saken er beskrevet med tillatelse fra foreldrene. Navn fra de etiske reglene er ikke inkludert i denne artikkelen) Døren åpnet seg ganske brått. Han var den første som praktisk talt trillet inn, en åtte år gammel gutt med et livlig utseende "Gjør noe med ham." Jeg har ikke mer styrke. Læreren klager på ham over at han spinner, slåss og er rastløs. Hvorfor trenger jeg dette? - sa en veldig tynn og pen kvinne. Jeg har alltid studert godt. Og han, han begynte også å lyve. Han er rett og slett uutholdelig. Han lytter ikke til meg.. Og så var det en serie av hvor dårlig HAN er.. - La oss la ham være i fred for nå, la ham tegne, og du forteller meg alt helt fra begynnelsen. Hvordan var svangerskapet og fødselen din? – Jeg byttet til min mor Og min mor fortalte historien... Alt var bra, som alle andre... Uten merkbare avvik... I de tidlige stadiene av svangerskapet ble hun holdt på lager, i de siste stadiene. hovne opp, det var lavt hemoglobin. Under fødsel var det en lang vannfri periode, deretter stimulering, det var asfyksi (i andre tilfeller er dette settet likt, bare det er en variasjon i symptomer) - Har du oppsøkt en nevrolog - Ja, som alle andre, i opptil en år. Vel, så var det, men jeg husker ingenting lenger... - Hva var diagnosene? - Ja, det virker som ingen. De fortalte meg ikke noe sånt. Riktignok sov han nesten ikke i spedbarnsalderen og gråt ofte. Jeg gikk tidlig, og gikk ikke, men løp... Et bilde begynner å danne seg i hodet mitt. Mest sannsynlig er det ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder). Men jeg forteller ikke dette til moren min ennå. Jeg gir moren min Vanderbilt-spørreskjemaet. Mor hadde ennå ikke rørt spørreskjemaet da guttens tegning var klar. Med raske, feiende bevegelser, i en dominerende blå farge, var dragekatten klar "Han er veldig snill og rask." Bor i skogen. Flyr og spiser gress. Og beskytter skogen hans. – en historie om et ikke-eksisterende dyr er klar. Deretter gikk gutten for å studere kontoret mitt. Da spørreskjemaet var klart, var det selvfølgelig et maksimum for hver seksjon, forteller jeg kort hvordan det er for den lille gutten hennes. Hvordan er livet hans? Og at her trenger vi hjelp av en nevrolog. Vi klarer oss ikke uten ham. En uke senere tok mamma med meg et poliklinisk kort. Vi åpner, og... ADHD ble diagnostisert i en alder av fem. Men de fortalte ikke moren min hva det var og hva det ble spist med. Mamma er overbevist og går til nevrolog. Gutten, takk, gikk til aktiv idrett, og har til og med vært på konkurranser. Så han begynte å koke en gang, to ganger, tre ganger... Og, selvfølgelig, kunne han ikke kontrollere sinne. Generelt, i timene mine lærte vi å slappe av, konsentrere oss og kontrollere sinne. Lille gutt, for et mirakel! Vi er så lydhøre! Da jeg sydde ham en pose for sinne og lærte ham å skrike i den, prøvde han veldig hardt. Men en uke senere kom moren min med en klage på at han på skolen igjen slo klassekameratene sine, - Vel, har du glemt sekken? , sånn ble det... Han brukte det før at han bandt det så hardt at han ikke klarte å løsne det) Vi lo mye. Og selv under en av timene i bygningen der kontoret mitt ligger, ble lyset slått av. Og han kom til undervisningen om kvelden, og det var allerede mørkt. Jeg ønsket å avlyse møtet vårt, som den lille gutten vår foreslo: «La oss slå på alle lommelyktene på telefonene våre, så skal jeg studere!» Jeg har aldri sett en slik takknemlighet for studiene mine. Og vi gjennomførte leksjonen, og slo på telefonen min, min mors og guttens sakte, medikamentterapi, mine timer og den endrede holdningen til familien gjorde jobben sin, snakket med læreren og sa at de viste seg å ha ADHD, og ​​overtalte dem til å gi en sjanse til sønnen hennes. OG! Å mirakel! Bildet hans ble hengt opp på postkontoret i skolens idrettsprestasjoner. Slik klarte vi å gjøre diagnosen ADHD til en dyd! Han tenkte raskt, prøvde sitt beste! Selv på avskjedstimen ga jeg ham ressursteknikken "Body Map". Der er klientens kropp skissert og fylt med landskap og ulike bygninger. Så i venstre ben, i foten, tegnet han en psykologs hus. Dette var en annen non-verbal!»