Savnet.. som en trofast følgesvenn av kjærlighet. Uansett hvor mye vi snakker om nødvendig selvforsyning og separasjon av to i et forhold, uansett hvor mye vi diskuterer hvordan fusjon-separasjonen skal leves riktig, uansett hvor nært og varmt det er, uansett hvor mye vi bevege seg mot autonomi - det er alltid kjedsomhet mellom meg og den andre. Hvis det er kjærlighet og dens verdi for meg. Du kan leve forskjellige liv i forskjellige byer, du kan jobbe for nytelsen og deretter sove og slappe av søtt, du kan nyte morgensolen og nattstjernene hver for seg, være glad der vi er nå. Og savner deg. Savner noen som kommer nærmere etter hver felles krise. Av den som ser oss dypere og klarere enn andre. Ifølge den som berører hjertet vårt, og blir brent, ikke løper bort. For han som klemmer oss om natten, øser oss opp i armene og ser etter oss med hånden, hvis vi plutselig ville bevege oss litt nærmere vinduet for brisen fra vinduet. Savner noen som vil lage deilige frokoster, lunsjer og middager. Og bare bake småkaker med rosiner. Av den som sukker tungt ved siden av deg når filmen forteller historien om en liten sønn og en voksen. For den som hopper opp om natten med et dyrebrøl fylt av smerte og raseri, og vi ikke har tid til å klemme ham hardt og hviske at alt er bra, du er her, trygg, stille, kjære. Eller savner han som vi feiret bursdager sammen med to år på rad, virkelig rømte fra alle, slo av telefonsamtaler, smakte på delikatesser fra det georgiske kjøkkenet, tok en pause fra andres skjelvende glede fra det faktum at jeg am, eller hun er. Avhengig av fødselsdagen vi gjemmer. Noen ganger vil du også gjemme deg for dette, så mye av denne gleden faller plutselig over deg på en dag. Eller gå glipp av våre spontane møter midt på lyse dagen midt på en reise i forskjellige retninger, når du hopper ut av t-banen i 15 minutter for å klemme, fnise, røyke og dykke tilbake under jorden. Eller savner de som bor ikke så langt unna, men denne dumme maset lar deg ikke rømme på et par dager og netter. Dette handler om den nærheten når man snakker, lytter, snakker, lytter, og det er ingen ende på det, det var så mye viktig mellom møter, personlig, bestått, at man vil dele og dele, smake på samhold, parallellitet. Eller savner de som ble igjen. Vi forlot. Men de ble igjen. Og det var tydelig at det var på tide å gå, å gå, å flagre bort. Men tiden har gått, og vi lever fortsatt i en generell prat, og vi savner hyllende vitser og hooliganisme under lederens rampete, men veldig prøver å være streng. Og her kommer natt og fredelig søvn. Og plutselig, fra et sted, gjennom virkelighet og drømmer, dukker bildet av en liten jente på rundt 8 år opp, som står i et nedgravd betongrom hvor stillheten ringer. Der det er mørkt. Men det er ikke skummelt. Rommet er fylt med kjedsomhet, tristhet og ensomhetens stillhet. En mot en, oss og kjedsomheten vår. Jo flere nære mennesker flettes inn i livene våre, jo mer tillit og familie blir det mellom oss, jo færre unødvendige mennesker som belaster vår tid og frihet med historiene sine som vi ikke står bak, jo mer føler vi kjærlighet, jo varmere og mer levende blir vi. – jo mer savner vi å være fra hverandre. Med tristhet over umuligheten av å klemme og berøre, noen ganger med sinne over at alt er så vanskelig med avstander og valg, men også med tårer av lykke over at det er så viktige mennesker i livene våre, og vi har valgt hverandre Hvordan takler dere med kjedsomhet? Lar du det stille flyte av tårer eller omslutter deg i varme, eller bygger du det opp til størrelsen på dødelig melankoli??